om at det nytter å snakke med og til plantene.
Historien starter for tja, mange år siden iallefall. Min pasjon for dagliljer blir vekket. Kataloger pløyes, nettet gjennomsøkes, gartneriene renskes for dagliljer. Planta er jo helt fantastisk. Våkner tidlig om våren, er herdig i min sone og med vakre blomster. De varer riktig nok bare en dag, men det er jo mange så det er den tilgitt. Den over er jeg usikker på om er Sammy Russel eller Mauna Loa.
Mange dagliljer fant veien til hagen min og de ble plantet omsorgsfullt og dullet med. Den over aner jeg ikke navnet på.
Men hva skjer? Ikke en eneste en viser tegn til å gidde å blomstre. Ja ja tenker jeg, de er kanskje litt sjenerte da, må få bli "husvarme" før de slår ut prakten. Den over heter Joan Senior.
Årene går, jeg begynner å bli utålmodig. Så fremmer jeg forslaget for dagliljene at de kanskje må finne seg et annet hjem.
Ingen av dem tar meg på alvor ser det ut til, inkludert meg selv. Den over her heter Ed Muray.
Enda en sesong går, uten en eneste dagliljeblomst å se, en og annen knopp dukker opp på sensommeren, men da er det jo aldeles for sent her i alpine strøk. Jeg fremmer forslaget på nytt, blir ikke trodd denne gangen heller. Denne røde er også ukjent.
Ups, man må være på hugget for å fange dagliljene i den vakreste skruden, denne ble fanget en dag for sent. Tror det er Pandoras Box eller Moonlight Maskerade. Så kom det til denne sesongen. Jeg er myk om hjertet når det gjelder plantene mine, men nå var grensa nådd. Dagliljene måtte vike for mer villige skjønnheter. Planen var å grave de opp på forsommeren, men med midlertidig streikende kropp og en tanke om åpen hage i august, ble gravingen utsatt til høsten.
Ukjent som dukket fram under en kjempediger prakttelekia. Men hva skjer da? Ikke alle, men iallefall noen av mine mange dagliljer kommer plutselig med knopper, sånn helt ut av det blå. Endelig har alvoret gått opp for dem.
Denne ville aldri fått reisepass, denne yndige er en gammel sort, finnes ikke i vanlig salg, dufter deilig og blomstrer rikt og tidlig. Det er denne jeg er aller mest glad i.
For å gjøre en lang historie kort, det er midlertidig våpenhvile mellom dagliljene og meg, ja kanskje nesten tilgitt er de også. De er flotte, bladverket er også fint i selskap med andre bladformer og farver. Mange av den har nok litt gusjete farver på blomsten, men shit au.
-Turid, nevrotisk når det kommer til planter?
