Historien starter for tja, mange år siden iallefall. Min pasjon for dagliljer blir vekket. Kataloger pløyes, nettet gjennomsøkes, gartneriene renskes for dagliljer. Planta er jo helt fantastisk. Våkner tidlig om våren, er herdig i min sone og med vakre blomster. De varer riktig nok bare en dag, men det er jo mange så det er den tilgitt. Den over er jeg usikker på om er Sammy Russel eller Mauna Loa.
Mange dagliljer fant veien til hagen min og de ble plantet omsorgsfullt og dullet med. Den over aner jeg ikke navnet på.
Men hva skjer? Ikke en eneste en viser tegn til å gidde å blomstre. Ja ja tenker jeg, de er kanskje litt sjenerte da, må få bli "husvarme" før de slår ut prakten. Den over heter Joan Senior.
Årene går, jeg begynner å bli utålmodig. Så fremmer jeg forslaget for dagliljene at de kanskje må finne seg et annet hjem.
Ingen av dem tar meg på alvor ser det ut til, inkludert meg selv. Den over her heter Ed Muray.
Enda en sesong går, uten en eneste dagliljeblomst å se, en og annen knopp dukker opp på sensommeren, men da er det jo aldeles for sent her i alpine strøk. Jeg fremmer forslaget på nytt, blir ikke trodd denne gangen heller. Denne røde er også ukjent.
Ups, man må være på hugget for å fange dagliljene i den vakreste skruden, denne ble fanget en dag for sent. Tror det er Pandoras Box eller Moonlight Maskerade. Så kom det til denne sesongen. Jeg er myk om hjertet når det gjelder plantene mine, men nå var grensa nådd. Dagliljene måtte vike for mer villige skjønnheter. Planen var å grave de opp på forsommeren, men med midlertidig streikende kropp og en tanke om åpen hage i august, ble gravingen utsatt til høsten.
Ukjent som dukket fram under en kjempediger prakttelekia. Men hva skjer da? Ikke alle, men iallefall noen av mine mange dagliljer kommer plutselig med knopper, sånn helt ut av det blå. Endelig har alvoret gått opp for dem.
Denne ville aldri fått reisepass, denne yndige er en gammel sort, finnes ikke i vanlig salg, dufter deilig og blomstrer rikt og tidlig. Det er denne jeg er aller mest glad i.
For å gjøre en lang historie kort, det er midlertidig våpenhvile mellom dagliljene og meg, ja kanskje nesten tilgitt er de også. De er flotte, bladverket er også fint i selskap med andre bladformer og farver. Mange av den har nok litt gusjete farver på blomsten, men shit au.
-Turid, nevrotisk når det kommer til planter?
Fine dagliljebilder, mine Dagliljer blomstrer heller ikke hvert år.
SvarSlettHa en fin dag!
Herlig beskrevet! Mange vakre dagliljer der :-)) Vi har også truet med fyllingen dersom blomstene ikke viser seg. Joda, det hender vi blir tatt på alvor :-D
SvarSlettJeg holder en knapp på den tørre og varme sommeren, for de vil ikke blomstre hvis de får for lite sol.
SvarSlettJeg har dagliljer her som har brukt 6 år på å blomstre, så de kan noen ganger være veldig trege!
He-he. Det hender det hjelper å true dem...
SvarSlettDagliljer, har jeg erfart, kan være veldig knipne med blomstringen. Lenge. Men når de først har blomstret, kommer de som regel rikt hvert år.
Hos oss har dagliljene blomstret fra dag 1, og det må skyldes tilfrldighet( uvitenhet). de er plantet i varme stenbed, og blomstrer rikelig og lenge. Har satt noen i litt mer fuktig jord i år,pga liten plass i stenbed, men de trives ikke like godt, så det blir nok som vanlig litt omplassering til våren,
SvarSlettd
Eirin
Dette høres veldig kjent ut, gitt :) Jeg fikk også øynene opp for dagliljer (neste en liten dille) og kjøpte mange, men så vil de ikke blomstre, eller så kommer det veldig få. Men når de først blomstrer, da er de tilgitt! De fleste mine er veldig rød/oransje. Hvis jeg skal kjøpe flere, skal de være hvite/lyse. Svigermor har den gamle gule, og den er veldig fin med massevis av blomster tidlig på sommeren.
SvarSlettArtig historie! Smiler.
SvarSlettGod helg.
Ha, ha! Jeg ler=) Tusen takk for tomattips=) Neste år skal jeg følge tipsene dine til punkt og prikke! God helg til deg=) Vibeke
SvarSlett